24.02.11
Kaffe er ikke bare kaffe
I går var vi en tur i Trondheim. De to store ungene skulle i Pibadet sammen med pappan sin og et par venner, og så skulle vi møtes utpå ettermiddagen for å spise sammen. På grunn av plassmangel i bilen, tok jeg og litjpia toget. Hadde ikke noen bestemte planer, men hadde tenkt å rusle litt rundt og sjekke ut noen kaffebarer. En av mine favorittsysler er å treffe gamle og nye venner på kaffebar for en koselig prat og en god kaffe latte. Jeg kan god sitte alene med ei bok også, enten for å lese eller skrive, men det absolutt beste er kaffepraten. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg gjorde de dagene jeg hadde fri og ingen spesielle planer før kaffebarene begynte å poppe opp. I utgangspunktet likte jeg ikke kaffe en gang - og tro meg - jeg hadde prøvd å venne meg på smaken. Etter flere år i jobb som sykepleier på sykehus skulle de egentlig ikke være mulig å ikke drikke kaffe, men i mitt tilfelle så var det et håpløst prosjekt. Helt til den første kaffebaren på hjemstedet mitt dukket opp. Det virket så koselig, sofistikert og moderne å drikke kaffe på kaffebar, så det BESTEMTE jeg meg for at det skulle jeg. Jeg husker ennå min første kaffe latte - liten og med ekstra mye melk og sirup. Det var ikke godt i det hele tatt, men den skulle ned og jeg hadde ikke tenkt å gi opp å få smaken på latte. Det var ubeskrivelig koselig å treffe folk på kaffebaren, og besøkene ble etter hvert mange. Og det ble antallet kaffe latte også. Dette er noen år siden nå, og kaffebaren har både skiftet eier og lokaler. Men kaffen er den samme, og ikke bare liker jeg den, jeg ELSKER den. I tillegg har jeg møtt utallige fantastiske mennesker på kaffebarbesøkene. Mange av de gode vennene jeg har fått disse siste årene, har jeg møtt der. Man skal sannelig ikke undervurdere en kopp kaffe - man vet ikke hvilke konsekvenser en kopp kaffe på kaffebar kan få.
Kristin
19.02.11
Livgivende gåtur
I dag har jeg vært ute og gått en lang tur med lillejenta i vogna. Veldig godt og forfriskende - både for kropp og sjel. Jeg pleier ofte å høre på ei preiken / undervisning når jeg er ute og går tur alene. Det er helt utrolig hvor mye bra man kan finne på i-tunes. Jeg har noen favoritt-predikanter som jeg stadig laster ned livgivende og inspirerende budskap fra. I dag hørte jeg på Charlotte Gambill fra Abundandt Life Church i Bradford, England. Hun snakket om det å være livgivere - life givers. Hva er det vi sprer rundt oss i hverdagen? Er det tomt prat, dårlige holdninger, kritikk, suter og klaging, eller er det gode ord, oppmuntringer, vennlighet, omtanke, omsorg og liv? For de fleste av oss vil det vel være snakk om en lett blanding vil jeg tro. Hun fikk meg uansett til å tenke etter fordi jeg virkelig ønsker å være en livgivende person. Jeg vil ikke suge energien ut av de jeg omgås slik at de føler seg tomme og oppbrukte når jeg forlater dem. Mitt ønske er at folk jeg er sammen med skal oppleve å få påfyll, bli oppmuntret og kjenne at energinivået har steget noen hakk. Jeg tror at jeg ved å være litt mer bevisst meg selv sammen med andre, kan være til stede i samtalen på en bedre måte.
Kristin
16.02.11
Kaffe er ikke bare kaffe
I går var vi en tur i Trondheim. De to store ungene skulle i Pibadet sammen med pappan sin og et par venner, og så skulle vi møtes utpå ettermiddagen for å spise sammen. På grunn av plassmangel i bilen, tok jeg og litjpia toget. Hadde ikke noen bestemte planer, men hadde tenkt å rusle litt rundt og sjekke ut noen kaffebarer. En av mine favorittsysler er å treffe gamle og nye venner på kaffebar for en koselig prat og en god kaffe latte. Jeg kan god sitte alene med ei bok også, enten for å lese eller skrive, men det absolutt beste er kaffepraten. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg gjorde de dagene jeg hadde fri og ingen spesielle planer før kaffebarene begynte å poppe opp. I utgangspunktet likte jeg ikke kaffe en gang - og tro meg - jeg hadde prøvd å venne meg på smaken. Etter flere år i jobb som sykepleier på sykehus skulle de egentlig ikke være mulig å ikke drikke kaffe, men i mitt tilfelle så var det et håpløst prosjekt. Helt til den første kaffebaren på hjemstedet mitt dukket opp. Det virket så koselig, sofistikert og moderne å drikke kaffe på kaffebar, så det BESTEMTE jeg meg for at det skulle jeg. Jeg husker ennå min første kaffe latte - liten og med ekstra mye melk og sirup. Det var ikke godt i det hele tatt, men den skulle ned og jeg hadde ikke tenkt å gi opp å få smaken på latte. Det var ubeskrivelig koselig å treffe folk på kaffebaren, og besøkene ble etter hvert mange. Og det ble antallet kaffe latte også. Dette er noen år siden nå, og kaffebaren har både skiftet eier og lokaler. Men kaffen er den samme, og ikke bare liker jeg den, jeg ELSKER den. I tillegg har jeg møtt utallige fantastiske mennesker på kaffebarbesøkene. Mange av de gode vennene jeg har fått disse siste årene, har jeg møtt der. Man skal sannelig ikke undervurdere en kopp kaffe - man vet ikke hvilke konsekvenser en kopp kaffe på kaffebar kan få.
Kristin
19.02.11
Livgivende gåtur
I dag har jeg vært ute og gått en lang tur med lillejenta i vogna. Veldig godt og forfriskende - både for kropp og sjel. Jeg pleier ofte å høre på ei preiken / undervisning når jeg er ute og går tur alene. Det er helt utrolig hvor mye bra man kan finne på i-tunes. Jeg har noen favoritt-predikanter som jeg stadig laster ned livgivende og inspirerende budskap fra. I dag hørte jeg på Charlotte Gambill fra Abundandt Life Church i Bradford, England. Hun snakket om det å være livgivere - life givers. Hva er det vi sprer rundt oss i hverdagen? Er det tomt prat, dårlige holdninger, kritikk, suter og klaging, eller er det gode ord, oppmuntringer, vennlighet, omtanke, omsorg og liv? For de fleste av oss vil det vel være snakk om en lett blanding vil jeg tro. Hun fikk meg uansett til å tenke etter fordi jeg virkelig ønsker å være en livgivende person. Jeg vil ikke suge energien ut av de jeg omgås slik at de føler seg tomme og oppbrukte når jeg forlater dem. Mitt ønske er at folk jeg er sammen med skal oppleve å få påfyll, bli oppmuntret og kjenne at energinivået har steget noen hakk. Jeg tror at jeg ved å være litt mer bevisst meg selv sammen med andre, kan være til stede i samtalen på en bedre måte.
Kristin
16.02.11
Det er i motbakke det går oppover
For en tid tilbake så datteren min og jeg filmen ”Hannah Montana – The Movie” sammen. En skikkelig koselig jentefilm med en herlig blanding av humor, sjarm og flott musikk. Datteren min er Hannah Montana – fan, men jeg hadde ikke særlig stor kjennskap til verken serien på tv eller rollefiguren på forhånd. Jeg ble derfor positivt overrasket og hadde en fin filmopplevelse. Spesielt fordi det var en sang som traff meg rett i hjertet. Sangen handler om at det ikke alltid er å nå målet vi har som er det store her i livet, men selve veien på vei mot målet. Det er ikke alltid ”veien” fortoner seg som en vandring i parken heller, men den oppleves mer som å klatre opp et bratt fjell i piskregn. Da er det viktig og ikke gi seg, selv om man føler ubehag i kroppen og blodsmak i munnen. Når jeg ser tilbake på årene som har gått, har jeg sannelig klatret langt. Vi har ikke på noen som helst måte nådd målet, men det er ikke så rent lite vi har lært underveis både om oss selv, hverandre og verden rundt oss. Jeg blir stadig minnet om at livet er som en klatretur opp fjellet.
Jeg har gått utallige turer på et fjell i nærheten av der hvor vi bor i håp om å holde formen oppe. En av gangene jeg hadde bestemt meg for å gå en tur opp, begynte det å regne og blåse. Jeg liker IKKE å gå tur i piskregn og vind, men samtidig var det irriterende å la været komme i veien for turen og trimmen, så jeg gikk likevel. Det regnet og regnet og jeg ble våt til skinnet, men like før jeg nærmet meg toppen stoppet det. Rett foran meg på himmelen dukket det opp en stor regnbue mer intens enn jeg noen gang hadde sett tidligere. Skyene blåste bort og ble erstattet av en fantastisk solnedgang. Jeg ble gående resten av veien mot toppen av fjellet og bare nyte synet av solnedgangen og utsikten. Jeg tenkte inni meg at ”dette var virkelig verdt å bli gjennomvåt og kald for”. Så folkens – det er bare å klatre videre i livet. Jeg tror anstrengelsen, slitet og belastningen er verdt det!
Kristin
Kjekt å ha - kanskje jeg får bruk for det.......eller kanskje ikke
Da har vi alle kommet et godt stykke inn i 2011. Et helt nytt år med forhåpentligvis mange nye muligheter. Jeg velger i hvert fall å tro på det. Årsskifter får meg alltid til å se tilbake på det gamle året og kjenne litt etter hva jeg har lyst til å ta med meg videre av bagasje, og hva jeg trenger å legge fra meg fordi det blir for tungt å drasse på. Det er sikkert mange med meg som har en tendens til å fylle kofferten til bristepunktet når de skal på tur - enten det er snakk og helgetur eller to ukers ferie. Når jeg pakker tenker jeg om det meste "kjekt å ha, kan hende jeg får bruk for det!" Og de fleste gangene kommer jeg hjem igjen med 2/3 av innholdet som jeg ikke har brukt. Da har jeg drasset rundt på mange ekstra kilo som kun har gitt meg ømme skuldre og tendenser til senebetennelse i håndleddene. Kanskje det hadde vært en ide å pakke med en litt mer kritisk og nøye vurdering.
En slik vurdering er det jeg tenker på når vi skal over i et nytt år. Bagasjen vi alle trenger å tenke igjennom handler ikke bare om klær i en koffert. Det handler om alle de erfaringene og opplevelsene vi har på godt og vondt, sorgene, skuffelsene, alt det tilsynelatende meningsløse, alle kampene, opplevelsen av å være alene og ikke bli forstått, alt som har tynget gjennom året som har gått. Tenker du noen gang over hva det er du bærer med deg? Kanskje er det noe av det som du trenger å legge fra deg og ikke bære lenger? Jeg tror at vi alle trenger å finne ut av hvor vi skal gjøre av "overvekten" - det vi bærer på som vi ikke er konstruert for å bære fordi vekten rett og slett er for tung. Jeg har ikke noen fasit på hvordan du kan gå frem for å legge ned det som tynger. For noen kan det være nok å snakke med en god venn eller man kan gå til psykolog eller annen profesjonell behandler for å få hjelp til å For noen vil det å gå til Gud være til hjelp og noen bare velger å komme seg videre. Men mange vil nok prøve å klare det meste alene.
En slik vurdering er det jeg tenker på når vi skal over i et nytt år. Bagasjen vi alle trenger å tenke igjennom handler ikke bare om klær i en koffert. Det handler om alle de erfaringene og opplevelsene vi har på godt og vondt, sorgene, skuffelsene, alt det tilsynelatende meningsløse, alle kampene, opplevelsen av å være alene og ikke bli forstått, alt som har tynget gjennom året som har gått. Tenker du noen gang over hva det er du bærer med deg? Kanskje er det noe av det som du trenger å legge fra deg og ikke bære lenger? Jeg tror at vi alle trenger å finne ut av hvor vi skal gjøre av "overvekten" - det vi bærer på som vi ikke er konstruert for å bære fordi vekten rett og slett er for tung. Jeg har ikke noen fasit på hvordan du kan gå frem for å legge ned det som tynger. For noen kan det være nok å snakke med en god venn eller man kan gå til psykolog eller annen profesjonell behandler for å få hjelp til å For noen vil det å gå til Gud være til hjelp og noen bare velger å komme seg videre. Men mange vil nok prøve å klare det meste alene.
Kristin
