Linn ble født nesten fire måneder for tidlig. Hun veide mindre enn en kilo, og var ikke mer enn 30 cm lang. Likevel kom legens ord som et sjokk for Linn's foreldre:"Hun kommer sannsynligvis ikke til å overleve natten".
De hørte fortvilet på legens beskrivelse av Linns fremtidsutsikter - hvis hun mirakuløst nok skulle overleve. Hun ville ikke kunne gå. Hun ville ikke kunne snakke. Hun ville sannsynligvis bli blind. Antageligvis også utviklingshemmet.
Men Linn viste seg å være en ordentlig fighter. Hun klamret seg fast til livet time etter time ved hjelp av alle de medisinske hjelpemidlene den lille kroppen hennes kunne takle. Til slutt hadde Linn overlevd den første natten.
Likevel var prøvelsene langt fra over for Linn og foreldrene hennes. Siden immunforsvaret og nervesystemet var så uutviklet, kunne den minste berøring utgjøre en fare for helsen hennes. Alt Linns foreldre kunne gjøre, var å sitte ved kuvøsen og håpe at de en dag fikk holde henne i armene sine, og be Gud være med henne. Det ble to vanskelige måneder, da de aldri var langt borte fra datteren sin - samtidig som hun hele tiden var utenfor rekkevidde.
Endelig kom likevel den dagen ingen hadde våget å håpe på - dagen da Linn fikk reise hjem. Selv om Linns foreldre visste hva som kanskje ventet, kunne ingenting skygge for den gleden de følte over endelig å ha Linn hjemme.
Fem år senere hadde Linn virkelig vist at hun ikke hadde tenkt å gi opp, på tross av legenes prognose. Ingen som så den lille, men svært energiske jenta med de glitrende øynene, kunne gjette hva hun hadde vært igjennom. Ikke et spor var å se av de fysiske og psykiske handikappene legene hadde advart mot. Men historien slutter ikke her.
En sensommerdag satt Linn på morens fang i parken. Hun småpratet blidt om alt mulig, til hun plutselig ble stille.
"Kjenner du hva det lukter, mamma?" spurte hun.
"Ja, det føles som om at det kommer til å regne", svarte moren.
"Nei, mamma, kjenner du det ikke?" spurte Linn ivrig. "Det lukter som Han. Det lukter som Gud når man legger hodet mot brystet hans".
Og da visste Linns mamma hvem som hadde holdt datteren hennes de to første månedene, da alt var som mørkest.
Den tomme stolen
En dag fikk sognepresten i den lille landsbymenigheten en telefonsamtale fra en av landsbyens innbyggere.
"Jo, det gjelder faren min...." sa kvinnen i den andre enden av røret. "Du har ikke mulighet til å komme og hilse på ham en gang i neste uke? Jeg tror ikke han har så lenge igjen, og han ville nok sette pris på å få snakke med deg".
Presten takket naturligvis ja til invitasjonen, og lovte å besøke faren hennes førstkommende uke.
Da presten senere uanmeldt kikket inn hos den gamle mannen, fikk han se en tom stol ved siden av mannens seng.
"Jasså," sa presten forundret, "visste du at jeg skulle komme?"
Den gamle mannen så pinlig berørt ut.
"Nei, overhodet ikke.....men nå når du er her, er det noe jeg gjerne vil spørre deg om".
"Selvfølgelig. Hva er det?" spurte presten mens han satte seg ned.
"Jo, saken er den at jeg ikke har vært Guds beste barn. Jeg har ikke gått særlig ofte i kirken, og ikke har jeg lest mye i Bibelen heller. Nesten hele livet har jeg hatt så vanskelig for å be. Jeg har aldri lært hvilke ord man skal bruke eller hva man skal be om. Men for et par år siden var det en god venn av meg som sa at dette med å be ikke var så vanskelig. Alt jeg trengte å gjøre, var å sette frem en stol og late som det var Jesus som satt der. Og så kunne jeg snakke med ham akkurat som med hviken som helst annen. Og det fungerte helt fint. Jeg setter frem denne stolen stadig vekk og så snakker jeg med Jesus. Men si meg, du som er prest, er det lov å gjøre sånn? Eller tror du Gud blir sint på meg fordi jeg ikke ber slik som man skal?"
Presten satt stille en stund, rørt av den gamle mannens oppriktighet og ærlige lengsel etter å snakke med Gud.
"Min venn", sa han så, "du har ingenting å uroe deg for. Jeg er helt sikker på at Gud setter pris på dine bønner, og jeg er helt sikker på at Jesus er hos deg når du snakker med ham".
Det var lett å se hvordan en stein falt fra den gamle mannens hjerte da han hørte prestens ord. De to mennene snakket sammen en stund til, før presten var nødt til å gå videre.
Et par uker senere fikk presten enda en telefonsamtale fra datteren.
"Jeg ville fortelle deg at pappa er gått bort", sa hun.
"Da må jeg få kondolere", sa presten. "Det var virkelig leit å høre. Når skjedde det?"
"I går ettermiddag. Vi pratet en stund på formiddagen, akkurat som vi pleier. Etterpå gikk jeg ut for å gjøre noen ærender, og da jeg kom tilbake, hadde pappa sovnet inn. Hele ansiktet hans strålte av fred. Men vet du - det var så rart......rett før pappa døde, hadde han reist seg halvveis opp i sengen og lagt hodet på den stolen ham alltid hadde stående ved siden av sengen".
